Jeg er glad jeg er norsk

Tema for foredraget er: Jeg er glad jeg er norsk. Det er min personlige erklæring: Ja, jeg elsker dette landet. Så det er det ene: min nasjonalfølelse. Det andre er at det kan utvikles til en nasjonalisme som er den mest morderiske ideologi i vår tid på kloden. Så: Hvordan takler jeg dette livsfarlige samrøret av noe så godt og noe så grusomt?

Mandag 14. august Kl. 18.14 var det duket for Fredskonsert & Fredstale i Moss kirke, og byens ordfører Hanne Tollerud hilste publikum og gjester velkommen til denne tradisjonsrike markeringen som knytter nordisk fredshistorie til Moss by sin egen historie. 

MAHSA VAHDAT // TORD GUSTAVSEN // DAG HAREIDE // ERIK HILLESTAD   

Jeg er glad jeg er norsk

Av Dag Hareide

Tema for foredraget er: Jeg er glad jeg er norsk. Det er min personlige erklæring: Ja, jeg elsker dette landet. Så det er det ene: min nasjonalfølelse. Det andre er at det kan utvikles til en nasjonalisme som er den mest morderiske ideologi i vår tid på kloden. Så: Hvordan takler jeg dette livsfarlige samrøret av noe så godt og noe så grusomt?

Vi kan si «det norske» ble grunnlagt her i Moss 14. august 1814. Da ble det undertegnet et statsrettslig dokument hvor den ene parten var «den norske regjering». Det var de tre viktigste ordene i dokumentet. Og Moss-konvensjonen befestet sterke nasjonale symboler som en egen norsk grunnlov og eget norsk storting. Nasjonen Norge ble et faktum i Europa, dog med en felles konge med Sverige.

Moss-konvensjonen var også en start på 200 år med fred og et begynnende demokrati.

Moss-konvensjonen var også en start på 200 år med fred og et begynnende demokrati.

Hører disse tre sammen: fred, demokrati og nasjonalfølelse?

Men først: Hva er det å være norsk?

Har dere hørt historien om tyskeren, italieneren, franskmannen og nordmannen som fikk stipend for å studere elefanten? Tyskeren valgte å studere elefantens anatomi og benbygning. Italieneren studerte dens matvaner og restaurantvaner. Franskmannen var naturligvis mest opptatt av elefantens erotiske liv. Og nordmannen studerte hva elefantene tenkte … om nordmenn.

​Jeg kjenner meg igjen i det. Synes det er morsomt å diskutere hva som er typisk norsk. Men å fastslå hva som er typisk norsk, blir fort en komedie. Vår dominerende religion kom fra en jøde i Midtøsten, og før det: Odin, som ble importert fra Sentral-Asia. Alfabetet vårt har sin opprinnelse hos fønikerne. Tallsystemet kom fra India. Poteten fra Latin-Amerika. Bondeyrket fra Tyrkia og Irak. Bunadskoene fra England. Sparken irriterende nok fra Sverige. Det representative demokratiet fra Frankrike og USA, osv.

å fastslå hva som er typisk norsk, blir fort en komedie. Vår dominerende religion kom fra en jøde i Midtøsten, og før det: Odin, som ble importert fra Sentral-Asia. Alfabetet vårt har sin opprinnelse hos fønikerne. Tallsystemet kom fra India. Poteten fra Latin-Amerika. Bondeyrket fra Tyrkia og Irak. Bunadskoene fra England. Sparken irriterende nok fra Sverige. Det representative demokratiet fra Frankrike og USA, osv.

Vi må stille spørsmålet mer presist og personlig. Hva er det ved det å være norsk som er viktig for oss nå? Det opplagte er statsborgerskapet. Det gir en organisatorisk ramme og åpning for min deltakelse i et samfunn.

Statsborgerskapet er uavhengig av skiferdigheter, religiøsitet og om du liker høye fjell og fjorder. Men statsborgerskapet er ikke et blankt ark. Det står noe der. Ifølge Grunnlovens paragraf 2 er det tre grunnregler for deltakelse i samfunnet: demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. ​

Det er en himmelvid forskjell på en nasjon som bygger på demokrati og en nasjon som har en diktator som sitt samlende symbol. Og i århundrene før 1814 var Norge styrt av enevoldskonger og krigsherrer.

Men demokratiet er ikke en norsk verdi. Du finner det også i Chile og Botswana. Det står ingenting om å bygge på «norske verdier» i Grunnloven. Jeg satt i kommisjonen som utformet formålsparagrafen i skole og barnehage. Vi lette og fant ikke én spesifikk norsk verdi, kanskje bortsett fra brunost. Og vi mente det ville være skadelig å bygge på noe så uklart og begrensende.

demokratiet er ikke en norsk verdi. Du finner det også i Chile og Botswana. Det står ingenting om å bygge på «norske verdier» i Grunnloven. Jeg satt i kommisjonen som utformet formålsparagrafen i skole og barnehage. Vi lette og fant ikke én spesifikk norsk verdi, kanskje bortsett fra brunost.

Derimot formulerte vi at vi bygde på en «kristen og humanistisk tradisjon».

Hva nå det er, så er det ganske åpenbart at det kristne og humanistiske avviser nasjonalismen. Den grunnleggende tenkning er at Menneskeverdet gjelder alle mennesker, og overskrider nasjonalitet, etnisitet og andre slike skiller.

Noen i kommisjonen var uenig i å bruke ordet kristen. Men overraskende nok ble vi lett enige når vi skulle konkretisere hvilke verdier vi så i humanistisk og kristen tradisjon. De verdier vi ønsket, var respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Stortinget vedtok enstemmig vårt forslag. Norge har valgt verdier som er globale og overskrider det nasjonale.

Konklusjon: Grunnlov og skolens formål bygger på verdier som ikke er spesifikt norske. De er heller ikke spesifikt «Vestlige».

​Men hva med «å føle seg norsk»? Det handler ikke så mye om grunnleggende verdier, det er mer en identitet og hjemfølelse knyttet til Norge. For meg er det viktigste: landskap, språk, sanger og fortellinger fra litteratur og historie. Det er det jeg føler når jeg ser Oslofjorden eller innlandshavet Mjøsa. Steder som har satt seg i kropp og minne. Det er det jeg fikk ved å lese om Askeladden og norsk historie. Eller tårene som kom da jeg hørte Griegs melodi «Våren» bli spilt mens jeg var utenlandsstudent i USA. Andre har andre følelser og fortellinger. Men for de fleste kan ikke alle steder være hjemme, og til et hjem hører en hjemfølelse, som kan utvides til en nasjonalfølelse.

Men kan denne nasjonalfølelsen bli en morderisk politisk ideologi?

22. juli 2011 drepte en mann 77 mennesker fordi han ønsket et rent Norge. Han var nasjonalist. Vi beskrev ham som galning eller einstøing. Men det er ikke mer enn to generasjoner siden statsledere i Europas fremste kulturnasjoner tenkte på samme måten og gjorde det samme med millioner mennesker: Hitler, Stalin, Mussolini.

22. juli 2011 drepte en mann 77 mennesker fordi han ønsket et rent Norge. Han var nasjonalist. Vi beskrev ham som galning eller einstøing. Men det er ikke mer enn to generasjoner siden statsledere i Europas fremste kulturnasjoner tenkte på samme måten og gjorde det samme med millioner mennesker: Hitler, Stalin, Mussolini.

​Da jeg jobbet på Politihøgskolen deltok jeg i en beregning av antall drepte i forrige århundre. Vi fant at ca. 22 millioner var drept av såkalt vanlige mordere. I Norge gjør de det oftest i fylla og i affekt, og de gjør det én gang. Jeg har møtt flere av dem. De er gjerne mønsterfanger, for de vet at de har gjort noe galt. Langt flere ble drept av folk som trodde de gjorde noe riktig: anslagsvis 150 millioner. De ble drept av militære, politi og andre lovlydige borgere. De drepte for nazisme, kommunisme, frihet, religion og nesten alltid: for nasjonen. Nasjonalisme var antagelig den fremste drivkraften til at mange flere ble drept av folk som mente de gjorde noe riktig, enn av folk som visste de gjorde noe galt. Det er den idealistiske ondskapen som er farligst.

Dette er historie. Under annen verdenskrig var det bare tre land i Europa som var demokratier, og verden ellers var styrt av kolonimakter eller autoritære regimer. Siden andre verdenskrig har vi hatt en sterk framgang for demokrati. Og verden har antagelig levd i sin fredeligste periode om du måler antall drepte i forhold til folketallet. Det har ikke minst vært en historisk enestående sosial og økonomisk framgang for menneskeheten. Levealderen har økt 22 år globalt i den tiden jeg har levd, barnedødeligheten har sunket 75 prosent. Kanskje vil framgangen fortsette.

Se på stormaktene nå: Økende nasjonalisme med Xi i Kina. Putin driver en grusom krig i Ukraina med sin visjon om stor-Russland. I USA kan Trump nok engang bli president for å gjøre USA «great again». India styres av et hindunasjonalistisk parti. Israel vil gjennomføre lover som gjør staten mer autoritær og jødisk. I Europa oppstår partier og regjeringer som bygger på autoritær nasjonalisme og intens motstand mot innvandring. Muslimske stater som Iran og Saudi-Arabia er totalitære diktaturer basert på islam.

Så er ikke historien like god for det livet som ikke tilhører menneskeheten. Jeg skal ikke snakke om naturen her. Men jeg vil komme med en bekymring om hva som skjer med demokratiet. Se på stormaktene nå: Økende nasjonalisme med Xi i Kina. Putin driver en grusom krig i Ukraina med sin visjon om stor-Russland. I USA kan Trump nok engang bli president for å gjøre USA «great again». India styres av et hindunasjonalistisk parti. Israel vil gjennomføre lover som gjør staten mer autoritær og jødisk. I Europa oppstår partier og regjeringer som bygger på autoritær nasjonalisme og intens motstand mot innvandring. Muslimske stater som Iran og Saudi-Arabia er totalitære diktaturer basert på islam. Jeg kunne fortsatt på flere kontinenter. De tre ledende demokrati-indekser som tallfester om det blir mer eller mindre demokrati i verden – har sett en tilbakegang de siste 10-15 årene. Men fortsatt er det bedre i år enn om du sammenligner med de fleste årene i forrige århundre.

​Og hva med Norge? Mitt lille land. Vi scorer på topp i demokrati-indeksene. Er vår form for nasjonalisme ufarlig? Er det en fordel å være liten? Vel, vi har verdens nest lengste kystlinje. Men 5.5 millioner mennesker kan lett plasseres i en bydel i en storby. Piet Hein spør: «Hva er det beste ved nordmenn?» Og han svarer: «Det beste ved nordmenn er at det er så langt mellom dem.» En liten nasjons kamp er ofte mindre morderisk. Våre nasjonale hellige år – 1814, 1905 og 1945 – ble den lilles nasjonalisme mot den størres nasjonalisme. En underdog-nasjonalisme kan lettere bli frigjørende.

Det var mange politikere og diktere på 1800-tallet som ønsket å samle Norden til ett land. Mens Tyskland og Italia lyktes å samle sine spredte småstater, så ble Norden i stedet fem småstater da Norge og Island ble selvstendig.

Og vi var for svake og små til at vi greidde å opprettholde koloniene. Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Men også et lite lands nasjonalisme kan ramme minoriteter innen landet. Da nasjonalismen blomstret fra slutten av 1800-tallet og vi fikk parlamentarisk demokrati, økte undertrykkelsen av minoriteter. Samene ble nektet å snakke sitt språk. Tilsvarende for skogfinner og kvener. Sterkest gikk det ut over «De reisende», taterne som ble forfulgt og tvangsbosatt. I Odalen stemte kommunestyret på 1920-tallet om de skulle ha høstjakt på tatere. Det ble så vidt flertall imot. I 1933 vedtok Stortinget en tvangssteriliseringslov som rammet taterne. Den var rasistisk både i begrunnelse og i konsekvens. Tvangssteriliseringen ble avsluttet først i 1977.

Og i dag testes vi med nye minoriteter som flyktninger og innvandrere.

Nasjonalismen som ideologi bygger på en forestilling om at innerst i sjelen finnes en identitet som sammenfatter hvem jeg er. En identitetskjerne, en gyldig tilhørighet som gjelder fra jeg er født og knapt endrer seg, en fundamentalidentitet.

Putin, Xi, Khamenei og andre despoter prøver å smelte den nasjonale identiteten sammen med identiteter som det etniske, språklige, økonomiske og ikke minst religiøse, til en fundamentalidentitet for å få mer makt over sinnene. Og når du er definert som «absolutt» iransk/sjiamuslimsk, indisk/hindu, russisk/ortodoks eller norsk/kristen-humanist – så vil du automatisk få en motsats som kan utvikles til en fiende.

Putin, Xi, Khamenei og andre despoter prøver å smelte den nasjonale identiteten sammen med identiteter som det etniske, språklige, økonomiske og ikke minst religiøse, til en fundamentalidentitet for å få mer makt over sinnene. Og når du er definert som «absolutt» iransk/sjiamuslimsk, indisk/hindu, russisk/ortodoks eller norsk/kristen-humanist – så vil du automatisk få en motsats som kan utvikles til en fiende.

En betvingende logikk. Vi tenker i motsetninger. Oss mot dem. Todeling, som i en fotballkamp.

Dette fungerer effektivt i diktaturer. Men demokratiet gir ingen sikring. England var i århundrer ledende i å utvikle rettsstat og valgdemokrati … i England – men samtidig styrte de halve jordkloden som diktaturer og kolonier. Nasjonalismen gjorde at de ikke innså inkonsekvensen. Ikke innså hykleriet.

Dette er de rike demokratienes dilemma. Nesten alle i Norge tilhører de 10 prosent rikeste i verden. Vi er verdens desiderte overklasse. Når politikere sier vi må beskytte velferdsstaten vår mot flyktninger, og ikke sløse med bistand, så kan det sies mer realt: Vi i superoverklassen må beskytte vår rikdom. Forskjellen mellom rike og fattige i verden har økt og økt de siste 200 årene til en avsindig urettferdig fordeling. Halvparten av verdens befolkning har en dagslønn som er mindre enn det en kopp kaffe koster på en norsk restaurant. Nasjonalismen skjuler og øker den grusomme urettferdigheten i verden.

​Noe av det farligste er når nasjonalismen smelter sammen med religion. Ideen om nasjonalstaten oppsto i Europa ut av religionskrigene. I forrige århundre var de ateistiske ideologier de store dreperne, men nå er også religionen tilbake. Det er trist og selvmotsigende. Verdensreligionene overskrider nasjonalgrenser, og de fleste forkynner den gylne regel: «Det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det skal du gjøre mot dem.»

Jesus går lenger, og forkynner at vi skal elske våre fiender. Neppe enkelt for en norsk forsvarsminister. Jesus sier også at de som vil følge ham må gi det de eier til de fattige. En finansminister ville neppe like hva Jesus ville si om oljefondet. Det er for radikalt, ikke bare for ministre, men for de fleste av oss. Jeg forventer ikke at ministre skal gjøre som Jesus sier, men jeg forventer i det minste at vi ikke lyver på oss kristne verdier når vi gjør det motsatte.

Jesus går lenger, og forkynner at vi skal elske våre fiender. Neppe enkelt for en norsk forsvarsminister. Jesus sier også at de som vil følge ham må gi det de eier til de fattige. En finansminister ville neppe like hva Jesus ville si om oljefondet. Det er for radikalt, ikke bare for ministre, men for de fleste av oss. Jeg forventer ikke at ministre skal gjøre som Jesus sier, men jeg forventer i det minste at vi ikke lyver på oss kristne verdier når vi gjør det motsatte.

Jeg har valgt en til dels dyster fortelling om vår tid. Det finnes andre fortellinger. Det har for eksempel skjedd mer samarbeid mellom verdens religioner de siste 40 årene enn de 400 årene som gikk forut. Og det har vært en fenomenal vekst i alle former for fellesskap og sivilsamfunn på kryss og tvers av landegrenser rundt musikk, miljø og menneskerettigheter med mere Det er historier som motsier nasjonalismen.

Den forføreriske nasjonalismen er en personlig utfordring for hver enkelt. Jeg har derfor forslag til to personlige øvelser som dere kan gjøre:

Den første øvelsen: Lag en liste over alle de «identiteter» som gjør deg til den du er i samfunnet. Hver identitet skaper et mulig fellesskap. Du har et yrke, et kjønn, en legning, et eller flere språk, en religiøs tro, et politisk syn, et fysisk handikap, en fotballklubb du heier på, et favorittreisemål … Hver av disse fellesskapene kan potensielt knytte deg til 10, 100, én million eller flere. Holder du på lenge får du tråder til de fleste folk på kloden.

Jeg har gjort dette med forsamlinger hvor jeg har bedt folk gå til den ene eller andre siden av rommet. Når du har summert alle dine identiteter, så oppdager at du stadig er sammen med nye fellesskap - og samtidig mutters alene om akkurat dine valg, din blanding av identiteter. Det er det geniale i øvelsen: Du har felleskap til mange i verden, men er likevel helt enestående. Du får en ny erkjennelse: Uansett hva slags gruppedeling du gjør mellom oss – og dem – så vil de individuelle forskjellene være større innad i en gruppe enn mellom gruppene. Ikke to kristne eller muslimer er like. Ikke to nordmenn er like.

Har du hørt historien om svensken, dansken og nordmannen som diskuterte hvordan barna kom til verden? Dansken mente ut fra sine observasjoner at det måtte være storken. Svensken hadde lært av Carl von Linné og prøvde å forklare det med blomsten og bien. Diskusjonen ble opphetet, og til slutt spurte de nordmannen: «Hva mener dere i Norge?» Nordmannen dro på det, men sa til slutt: «Jeg tror det varierer litt fra kommune til kommune.»​

Har du hørt historien om svensken, dansken og nordmannen som diskuterte hvordan barna kom til verden? Dansken mente ut fra sine observasjoner at det måtte være storken. Svensken hadde lært av Carl von Linné og prøvde å forklare det med blomsten og bien. Diskusjonen ble opphetet, og til slutt spurte de nordmannen: «Hva mener dere i Norge?» Nordmannen dro på det, men sa til slutt: «Jeg tror det varierer litt fra kommune til kommune.»

Så er det den andre øvelsen: Spør hvilke identiteter som aldri kan forandres. Ta nå for eksempel meg. Dere vet antagelig ikke at jeg ble adoptert bort til Norge seks måneder gammel fra en bosnisk-muslimsk familie. Og her er jeg: snakker norsk, har vestlig utdanning, tilhører en luthersk kirke osv. Det er skummelt å tenke på hvor totalt annerledes jeg kunne vært … Ok. Jeg bare kødder. Jeg er født norsk. Men historien kunne vært sann.

Jeg finner at nesten ingen av mine identiteter er uforanderlige i løpet av livet. Og det samme gjelder en nasjon. Og Norge i år er ekstremt forandret fra Norge i 1814 – både i våre livsvilkår og våre verdier.

Denne mangelen på bestandighet truer nasjonalismens forestilling om en fundamentalidentitet. Derfor konstrueres et evig liv i «nasjonens hjerte», som krigshelt, nasjonaldikter eller patriot. Man prøver å gjøre nasjonen til en slags sekulær himmel.

Jeg mener at «det norske» som ble befestet her i Moss i 1814 har tjent oss som bor her godt. Men allerede dagen etter fikk Moss-konvensjonen beinhard kritikk fra nasjonalistiske nordmenn som mente at Christian Fredrik var en feiging som ikke ville sloss for Norge. Det tok 181 år før han fikk en statue i Moss, og 200 før han fikk en i Oslo.

Jeg mener at «det norske» som ble befestet her i Moss i 1814 har tjent oss som bor her godt. Men allerede dagen etter fikk Moss-konvensjonen beinhard kritikk fra nasjonalistiske nordmenn som mente at Christian Fredrik var en feiging som ikke ville sloss for Norge. Det tok 181 år før han fikk en statue i Moss, og 200 før han fikk en i Oslo.

Statuene skal minne oss om at han, Christian Fredrik, brøt med den nordiske tradisjonen med enevoldsherskere da han inviterte til grunnlovsarbeid på Eidsvold, og han brøt med den nordiske tradisjonen med krigsherrer da han trakk seg som konge og meglet fram forlik og fred i Moss. I 400 år før 1814 startet vi en ny krig i Norden hvert 10'ende år. Nå har vi hatt over 200 år med fred – med unntak av overfallene fra stormaktene under annen verdenskrig. Vi har vært det fredeligste området i Europa.

Hva er det som har gjort Norden til det fredeligste området i Europa? Ikke lett å svare. Det ville i tilfelle bli et nytt foredrag. Men jeg har antydet et par ting. Tidlig demokrati både lokalt og nasjonalt. Det er en av fredsforskningens sikreste konklusjoner at demokratier ikke kriger mot hverandre.

Og så ble vi ikke en stor nasjon, men fem små – med en underdog nasjonalisme som ikke maktet lenge å føre kolonikriger.

I 1905 fullførte vi veien til et helt selvstendig land. Det var spenning og vakter med gevær ble satt ved grensen. Men det ble løst i fred. Kanskje fordi krig var blitt noe utenkelig mellom nordiske naboer. Min mormor bodde på Flisa ikke langt fra svenskegrensen i 1905. ​Hun fortalte om en nabo som fikk utlevert et gevær. Han så rart på det og sa: «Skar en bruka detta mot folk?».

Kjære landsmenn, landskvinner og verdensborgere. Jeg er glad over å ha blitt født norsk. Det er ganske sjeldent. Bare 0,04 prosent av verdens befolkning er født i Norge. Mindre sjanse enn å vinne i Lotto. Mye større gevinst. Jeg er født i et land som år etter år kåres til verdens beste velferdsstat av FN. Det er hva man kan kalle flaks. Jeg er glad det rammet meg – men også flau og av og til skamfull fordi andre har det grusomt bare fordi de ble født et annet sted.

Jeg er ikke glad, men skamfull når dette norske flaks-fellesskapet er ekskluderende og gjerrig. Jeg ønsker et gjestfritt fellesskap. Gjerne med nasjonalfølelse – men ikke med nasjonalisme.

Jeg er glad fordi jeg er statsborger i Norge, som bygger på demokrati, menneskerettigheter og verdier som ikke er ensidig norske, men verdier som kan skape fellesskap på tvers av landegrenser.

Jeg er ikke glad, men skamfull når dette norske flaks-fellesskapet er ekskluderende og gjerrig. Jeg ønsker et gjestfritt fellesskap. Gjerne med nasjonalfølelse – men ikke med nasjonalisme.

Jeg er glad fordi jeg er statsborger i Norge, som bygger på demokrati, menneskerettigheter og verdier som ikke er ensidig norske, men verdier som kan skape fellesskap på tvers av landegrenser.

Jeg er også glad for det i meg som knytter meg til Norge: landskapet, språket, sangene og fortellingene fra vår historie og litteratur. Jeg kan bruke mitt morsmål når jeg snakker til dere her, og jeg ønsker derfor at alle mennesker i verden må ha rett til å utvikle sitt morsmål. Å ha frihet og trygghet i mitt land gjør at jeg kan heve hodet, og da blir det lettere å åpne armene.

EPILOG:

Det er to vers av nasjonalsangen: «Ja, vi elsker» som ble kuttet ut i soldatens håndbok på 1920-tallet og knapt synges i dag. «Ja vi elsker» er en sang om vår historie. Vers fem handler om 1814 og det som skjedde i Moss. Sammen med vers seks har det ord og tanker som ikke er vanlig i en nasjonalsang. Ord som; forlik, om egen skam, om fienden som blir en bror og en hyllest til våre to naboland i Skandinavia. Vi må begynne å synge disse versene og forklare dem til stadig nye generasjoner:

5.
Hårde tider har vi døjet,
blev tilsidst forstødt;
men i værste nød blåøjet
frihed ble oss født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig.

6.
Fienden sit våben kasted,
op visiret fór,
vi med undren mod ham hasted;
ti han var vår bror.
Drevne frem påstand av skammen
gik vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!