Bachs mektige gledesutbrudd

Søndag sitter Erland og jeg på kontoret mitt på teateret og snakket om Sebastian Bach. Mesteren kom hjem etter en reise, konen og to av barna hadde dødd mens han var borte. Han skrev i dagboken: Gode Gud, måtte jeg ikke miste min glede.
I hele mitt bevisste liv har jeg levd med dette som Bach kalte sin glede. Den reddet meg gjennom kriser og elendighet og fungerte like trofast som hjertet mitt. Noen ganger overveldende og vanskelig å håndtere, men aldrig fiendtlig eller destruktiv. Bach kalte tilstanden sin glede. En glede av Gud. Gode Gud, måtte jeg ikke miste min glede.

- Fra Ingmar Bergmans autobiografi "Laterna Magica" (1978)

Bachs mektige gledesutbrudd!

Det må være det mektigste gledesutbruddet i noe musikalsk utrykk som finnes, en virvel av pauker, fioliner og trompeter setter det hele i gang - fullstendig revnende glede bryter ut i korets Jauchzet, frohlocket! auf preiset die tage - og vekk med all klage og tvil - Gleden er kommet til jorden gjennom et lite nyfødt barn.

Oratoriet er både et smykke og en saga - slik komponisten Olav Anton Thommessen mener all musikk fordeler seg mellom - men i Juleoratoriet er det "Både Og" - Både en fortelling og historie & smykker av finslipte koraler og ornamenterte arier som kommenterer og utdyper fortellingen og handlingen.

Tilbake til åpningskoret - som er selve gledens Big Bang - grunnen til hele vår tidsregning er denne grensesprengende fortellingen som startet julenatt i Betlehem.

Når man lytter til musik af Bach, så er det lige med ét hul igennem til selve musikkens "Big Bang" - ind til grunnlaget, til urbegivenheden, til det der gjør musik til musik.

- Fra Jens Kjeldsens bok "Mellom kosmos og sjæl"

Og det skjedde i de dager

«Det skjedde i de dager og det er lenge siden min bestefar leide meg til bedehuset som lå nedenfor gården vår – og ned til mitt første møte med Betlehem. Det var en førjulskveld jeg trasket av sted med en tillitsfull tro på det gode her i verden – og med gleden over ham som fulgte meg på veien. Jeg kan ennå se fargene på husveggene på gårdene som lå tett inntil hverandre – stallene i gårdsrommene bakenfor og varme vinduer. Det store heggetreet i sne – og byen og Beistadfjorden som strakte seg på skrå utover i mørket.

Det var hunder og katter – sleder og bjelleklang og høflige folk, alle kjente hverandre og mer enn det. Enda minnes jeg det hvitgrønne bedehuset og det kalde lyset over inngangsdøren. Tretrappen med gelenderet og det friske granbaret som lå der – juleneket på veggen og en stemning av noe som ikke har forlatt meg siden. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var – fire år – tre år – og med en undring som ennå ikke var ødelagt av lærdom.

Inne i det trekkfulle lokalet – det var ikke mange der – var det levende lys overalt og glitter i vinduene. En ekstra stor ovn full av varme – det var fred. Opp til selve podiet var det to trappetrinn der talerstolen stod – det skjeve pianoet og et juletre som strakte seg helt opp i taket. Til venstre - Julekrybben. Da jeg gikk imot den – gikk jeg mot det vakreste jeg noensinde har gått i møte med. En eller annen religiøs lærerinne spilte svakt en julesang – jeg husker ikke hvilken. Men minnet bærer rikdommen i seg om en billedmessig opplevelse – like ren som en bønn kan være for en som kneler. For der – i en kasse med halm – var de alle sammen som var meg fortalt. Den svake musikken – varmen fra ovnen og de store blanke glansbildene av Jomfru Maria, Jesusbarnet og Josef og hyrdene – sauene – lammene – eslene og de Hellige tre konger fra Østerland – alt var der – satt sammen i halmen der oppe i en sprakende farveprakt som glinset og sprengte alle mine grenser av mottagelig skjønnhet».

Beretningen om Jesu fødsel er det vakreste som er skrevet», sa den svenske dikteren Pär Lagerkvist i en samtale med Jakob Weidemann en sen nattetime i Roma.

Selv om han allerede i ungdommen hadde brutt med den «guden» som preget hans strenge barndomshjem, ble juleevangeliet stående som «det tetteste, det knappeste og det vakreste. […] Jeg skulle gjerne sett ansiktet på den mannen – møtt ham som skrev dette.» Det var evangelisten Lukas han tenkte på. Så legger han til: «Tenk om det er sant!»

We cannot let them blind us

Look at Me

Lyrics: Noa
Music: largo form concert no 5 for piano in f minor, by Johann Sebastian Bach

Look at me, across the border

Beyond the wall,

Look at me, the way you would observe yourself in life's broken mirror

No, I refuse to bow,

To those who say

The world is changing now,

And as it changes there's no way,

To see the other like a child lost in the loneliest night,

Those who'd sentence us to fear, and fight....

Here, is a woman in labour,

Her child will soon be born but who knows if he'll find favor in the eyes of those who rule and Rampage, who dominate the earth and skies..with words of hate they close the gates of hope....

Come, we cannot let them blind us,

For every woman in this world knows what it's like when they cripple and bind us,

Forever searching and waiting and anticipating

We ask ourselves when,

We ask again and again, when will we finally find freedom?

​

Look, there is a crack and it's growing,

There is a light and it's glowing,

Through the sorrow, beyond the tears, beyond tomorrow,

There must be something more that we can do,

I can see you , your beauty shows, beyond your weakness and pain , it glows...

The morning is near, now,

As the stars disappear,

We'll shatter this wall, we'll watch it fall,

Together sister we can.....

Come, give me your hand...